Fjernsynsgenre

Postet av busybee

Eksamensoppgave i Fjernsynsgenre 2006 ”Nytt på Nytt”

Jeg skal ta for meg programmet ”Nytt på Nytt”, som er et underholdningsprogram i Nrk. Det ble første gang sendt i april 1999 og ble den gangen slaktet av Dagbladets anmelder Håkon Moslet, men fikk fort mange tilhengere.

Jeg skal ta for meg programmet ”Nytt på Nytt”, som er et underholdningsprogram i Nrk. Det ble første gang sendt i april 1999 og ble den gangen slaktet av Dagbladets anmelder Håkon Moslet, men fikk fort mange tilhengere. Iflg NRKs nettavis fra 28.01.2003 hadde Nytt på Nytt tre uker på rad slått sin egen seerrekord og hadde 292 000 seere, 07.11.2005 hadde Nytt på Nytt 1.451.000 seere og rekorden er fra 07.11.2003 og ligger på 1.516.000 seere.
Siste sending før sesongslutt hadde to vanlige, ukjente gjester og hadde seeroppslutning på 1,2 millioner seere. Programmet sendes fast i beste sendetid på fredager klokken 20:55.
”Nytt på Nytt” er en hybrid av talkshow og gameshow, men har også elementer fra nyhetssendingen. Jeg tar for meg det generelle ved programmet som konsept, men bruker sendingen fra den 28.04.2006 til å trekke frem spesifikke eksempler.
Programmet tilhører humorsjangeren og dette vil jeg se på i lys av det som Peter Larsen beskriver som 4 tekstlige aspekter, eller som han også kaller det ; 4 grunnleggende fellestrekk for genre. De er som følger : det utrykksmessige aspekt, det semantiske aspekt, det syntaktiske aspekt og det pragmatiske aspekt.
(Peter Larsen og Liv Hausken : ”Medievitenskap” ; Bind 2 ; ”Medier - tekstteori og tekstanalyse” , kap. 2 ”Genrer og formater, s. 37-39, 1999)
Samtidig er det da naturlig og trekke inn Bondebjerg sin definisjon av genre som et analytisk verktøy, og dermed også hans 3 dimensjoner, den sosiokulturelle, den psykologiske og den estetiske dimensjon (Elektroniske fiktioner, TV som fortællende medie. s.169-171. 1993) Disse 3 dimensjoner kan sees i forhold til P. Larsens grunnleggende fellestrekk for genre, for P. Larsen og Bondebjerg deler inn genrebegrepet i henholdsvis aspekter og dimensjoner som ligner hverandre i retningen de nærmer seg en analyse av en sjanger. Det er en allmenn enighet om at en sjanger er en dynamisk og historisk prosess som er formet av bla kultur og kommunikasjon. Alle henvendelser jeg her tar fram fra P. Larsen og Bondebjerg er hentet fra de to nevnte artikler.
Jeg begynner med det utrykksmessige aspekt som handler om tekstens materielle form, er det en enkel tekst eller er den mer kompleks? Nytt på Nytt som tv-program handler om komplisert kombinasjon av lyd og bilder, og om stil.
Vignetten i Nytt på Nytt underbygger programtittelen i det å fremstå som et aktualitetsprogram, dette ved at en først ser to hender som holder opp en avis. Når avisen senkes ruller en trykkpresse og aviser/nyheter kommer på samlende bånd.
Vignettmusikken er med på å bygge opp en spenning, den høres ut som musikk fra en krimserie. Utenom vignetten er lydbilde alltid diegetisk og vi får stort sett halvtotal bilder av enten den som snakker, eller av begge på laget. Kun i førsten etter vignetten og på slutten når lagene får presentert resultatet, får vi se publikum. Ellers hører vi dem som offscreenlyd når de ler.
Misè en scene i ”Nytt på Nytt” har et studiodesign som er bygget opp som i en nyhetssending og/eller et debattprogram med et buet bord som midtpunkt. Bakgrunnen i bildet er en varm gulrød farge som gir ro og harmoni og der står bokstaver som tydelig gir assosiasjoner til avisoverskrifter. Almås sitter i midten av det buete bordet og de to andre faste personene i programmet er plassert til høyre og venstre for ham.
Almås har stilen til en ankermann i en nyhetssending med dress, slips og ryddig frisyre. Han presenterer nyheter, oppsummerer de viktigste nyheter tilslutt og har den autoritære lederrollen. Samtidig har han henvendelsesformen til en talkshowvert. Han er både frekk og utfordrende, men aldri vulgær. Han har kjappe velformulerte replikker som treffer der de skal. Han er den mest sofistikerte av de tre og balanserer fremdriften i programmet med å enten å utvikle/oppfordre videre en morsomhet eller å tone ned og gå over til noe annet. Almås er lederen i programmet selv om de to andre, Anne-Kath Hærland og Knut Nærum er like aktive som ham. De utøver alle det som Leif Ove Larsen beskriver som «aktuell satire», at en harselerer med dagsaktuelle hendelser og offentlige personer (Blikkfang ; Muntre perspektiv : Fjernsynskomediens estetikk, s 127)
Almås, Hærland og Nærum har ulike karakterroller som spilles litt om hverandre og gjør at programmet blir mer variert i formen enn det ville blitt med bare en humorretning. Hærland har en fasade som gjør henne til både ”hore og madonna”. Hun er frekk, kjapp i replikken og til tider vulgær, samtidig er hun både feminin, yndig og sensuell. Hun ler trillende og mye, avbryter de andre og er pågående. Hun er som regel kledd i svart blazer, har dyp utringning og åpne, til dels flørtende blikk. Knut Nærum er narren og gjøgleren som trass i sin barnslighet prøver å virke ”seriøs”. Dette er underbygget ved at han sjelden smiler, ser ofte lett forvirret ut og har en mer tilknappet måte å snakke på. Likevel har han en ansiktsmimikk som gjør at det han sier er ekstra morsomt. Nærum har også dressjakke, men er mer uformell enn Almås, og for hvert program har han en ny t-skjorte med et barnslig eller provoserende motiv på.
Uttrykksformen er på en måte både dialogbasert og standupmonologer fra den enkelte komiker på den måten at de alene fremfører sin morsomhet, men underveis også kommer med utspill eller tar imot innspill fra andre. Programmet og vertene er det samme hver gang, men med ulike gjester og aktuelle nyheter.
Her kommer jeg inn på det syntaktiske aspekt som handler om oppbyggingen av elementer i programmet, komposisjon og hvordan det følges faste løsninger på hvordan teksten formuleres.
En sjanger har gjentatte og gjenkjennende karakterer, miljø og handlingstyper. Nytt på Nytt tilhører humorsjangeren og har den samme strukturen for hver sending. Rekkefølgen og oppbyggingen av de ulike elementene er alltid den samme. Først kommer vignetten med en kjent melodi og bilder av en rullende presse som varer akkurat lenge nok til å få oss i den rette modus før den blir kjedelig. Deretter får vi totalbilde av studio og programverten som ønsker velkommen og introduserer deltagerne. Alle sammen småsnakker litt for å varme opp publikum i salen, tilskuerne hjemme foran skjermene og seg selv, før Almås bryter inn og fører programmet videre. Han har oppgaven med at de ulike segmentene i programmet bruker akkurat den tiden de er gitt, og styrer gangen i programmet.
Alle de tre faste programdeltagerne følger opp sine fasaderoller og det er ingen forventning om overraskelser i form av ukjente elementer eller at noen av deltagerne skal flippe helt ut, bryte sammen eller noe annet dramatisk. Hvor aktive gjestene er varierer litt fra program til program. Det er ikke alle som er like komfortable med å være på tv og det er ikke alle som klarer å produsere morsomme eller ironiske replikker. Gjestene har som de andre sine fasader for tv og er som regel ikke så vant med å levere kjappe replikker foran kamera. Gjestene har ikke sine fasader fordi de er nøye gjennomtenkt, men fordi de fleste mennesker trenger et ytre forsvarsverk for å holde opp mot uvante situasjoner. Nytt på Nytt er ikke et program som er ute etter å nærme seg gjestenes intime sfære eller å prøve å rive ned deres fasader. Litt av poenget er at det er interessant for publikum å se andre mennesker, og da fortrinnsvis mediepersonligheter, i situasjoner fra tv som vi som publikum er kjent med fra før. Vi vet hva som venter dem og vi er litt spente på hvordan de vil klare seg. Selvom de kan være kjent for å være foreksempel en veltalende moromann for sine kjente omgivelser, så er det ikke sikkert personen makter å hente inn den evnen foran kamera. Det er som oftest politikerne som klarer seg best, og de er jo også vant til å bli frontet med innspill som de direkte og helst til sin egen fordel skal levere tilbakemelding på. Noen av gjestene er tørre og prater helst om seg selv og klarer ofte ikke helt få til en ironisk eller humoristisk snert i det de sier.
Der kommer Hærland og Nærum inn og viser sin dyktighet som standupkomikere. De bryter inn i eller omdirigerer/viderefører klønete og kjedelige uttalelser fra sine lagkamerater slik at det likevel blir morsomt, eller at det ikke dveles forlenge ved kjedelige innspill.
Nytt på Nytt er ikke avhengig av bilde for at tilskuerne skal le, eller følge med på programmet. De eneste gangene dette er nødvendig er når oppgavene om hvem som skal ut av gruppen blir presentert. Da kommer det opp på skjermen fire bilder av personer som i det siste har vært i nyhetene, og deltagerne skal finne ut den ene som ikke passer i selskap med de andre. Dette annonserer Almås før bildet kommer og publikum har god tid til å finne tilbake til skjermen om de feks er en tur på kjøkkenet for å hente snacks. Det er uansett knyttet en viss spenning til hvordan deltagerne klarer seg i en situasjon som fordrer kreativitet og humor, og vi vil jo gjerne se hvordan det hele ser ut. Vi finner glede i å kommentere hvordan gjestene feks klarer å gi stikk til konkurrenter, og vi kan sitte trygt på den andre siden av skjermen og gjøre narr av de som dummer seg litt ut.
Noe som kjennetegner humorsjangeren er at det er kjappe replikker som avløser hverandre. Nesten som snatringen fra en maskinpistol, publikum skal ikke ha pauser og dvele ved poenger eller draes inn i dype formuleringer. Iflg Bondebjerg sin estetiske dimensjon dreier det seg om bearbeiding av mottakerens bevissthet og følelser. Den samme dimensjon beskriver også de stilistiske , tematiske og narrative trekk som kjenetegner de ulike sjangrene. I forhold til Larsens inndeling av de 4 aspekter ville jeg delt Bondebjergs estetiske dimensjon og lagt de stilistiske trekk under det utrrykksmessige aspekt. Hans sosiokulturelle dimensjon ser på sjangrer som sosiale og kulturelle forventninger som oppstår når tekster lages og utgis. Han sier genrer bygger på sosiale, historiske og kulturelle koder, konvensjoner og tradisjoner. Disse faktorene kan være mer eller mindre representert i utviklingen av en sjanger og er grunnlaget for det Larsen kaller det semantiske aspekt. Den sier noe om hva teksten handler om og reflekterer en samfunnsånd.
Det er blitt mer akseptert å harselere offentlig med personer og ømtåelige temaer, og til tider kan det gi ganske groteske utslag. For eksempel i Åpen Post programmet der Harald Eia har seksualundervisning og forteller om området ”skrukka”. Han inntar noen obskure stillinger som for 10 år siden ville vært utenkelig å vise på TV.
Den nye humoren er aggressiv og provoserende og er ofte det en kan kalle promp og bæsjhumor, da representert ved aktører som for eksempel Eia og Svabø. Den kan også være mer spissfindig provoserende som for eksempel Otto Jespersen eller mer sofistikert som for eksempel Almås og gjengen i Nytt på Nytt.
Uansett handler det om brudd på sosiale spilleregler og jeg lurer på hva det er ved dagens samfunnskultur som gjør at slik humor nå er blir akseptert. Ikke det at jeg ikke syns det er morsomt, jeg ler jo, men samtidig syns jeg også noen av aktørene går for langt. På en annen side så kan det være befriende med humor å kunne latterliggjøre idioti som for eksempel nynazisme, overgripende politikk, slankehysteri med mer. I Nytt på Nytt er det aktuelle ting i mediene som er fremstilt med en humoristisk vinkling, og er blant det som er minst provoserende. Humoren er ikke aggressiv, den kan latterliggjøre andre men fratar dem ikke all respekt.
Nytt på Nytts brede seergruppe og popularitet som humorprogram har nok sammenheng med at grensene for grotesk, vulgær eller annet ekstrem form for humor ikke blir overskredet. Almås tøyer grensene og spøker med alt fra politikere, de kongelige til de svake grupper i samfunnet uten å støte noen så kraftig at det skaper reaksjoner eller grunnlag for mediedebatt. Slik som for eksempel både Harald Eia og Otto Jespersen ofte gjør. Likevel ler vi av dem alle og det har noe å gjøre med publikums forståelseshorisont som de møter humoren med.
For å belyse hvordan vi som tilskuere forstår sjangeren må vi se på det pragmatiske aspekt. Vi kan spørre oss hvilken hensikt og funksjon teksten har og hva teksten kan/skal brukes til. Da må en også se på tekstens målgruppe og sendeflate.
Rammen rundt Nytt på Nytt er en konkurranse mellom to lag, her representert ved Hærland, Nærum og deres respektive gjester. Dette er kun tilsynelatende da hovedpoenget med spørsmålene er at svaralternativene harselerer med offentlige og/eller kjente personer, og saker som er aktuelle i den ukens nyheter. Her er ingen spenning bygget opp rundt hvem av lagene som vinner, men vi ler av de morsomme replikkvekslingene i deltagernes forsøk på å løse oppgavene. Og det er latteren som er viktig i Nytt på Nytt, ikke hva vi vet eller hva deltagerne vet.
Dette kan vi forstå gjennom Bondebjerg og det han omtaler som kontrakter mellom avsendere og mottakere i den ene av hans tre definerte dimensjoner, den psykologiske dimensjon.
Til genrer er knyttet bestemte typer af psykologiske reaksjoner : spænding, gråd, latter, gys, osv. og bestemte former for involvering af følelsesmæssig og intellektuel art. Via forskjellige genrer får modtageren udlevet behov, fantasier, drifter, drømme, men også stedfortrædende handling og intellektuell aktivitet : genrer er altså også modeller, der leger med vores kognitive og emosjonelle strukturer. (Grodal 1997a og 1993).
Nytt på Nytt «tar med» publikummet hjemme i stuen på den måten at vi blir gjort oppmerksomme på oss selv som publikum. Vi føler oss inkludert og det kan være med på å skape en tro på det at TV er til for oss. Det igjen gir grobunn for lojalitet til kanalen som lager programmet og øker sjansen for at vi blir på kanalen.
Eks på slik inkludering kan være at programmet refererer til andre programmer og til seg selv som fjernsyn. For eksempel i episoden 28.04.06 der studiogjestene for en gangs skyld ikke er mediekjendiser, men er helt vanlige mennesker som er der fordi de har vunnet en fotokonkurranse. Den ene gjesten blir introdusert med at det spiller ingen rolle hva for instrument han spiller for ingen vet hvem han er likevel, hvoretter Almås tilføyer at jo også er tilfelle med gjestene i programmet Beat for Beat. Han sier det i en ironisk tone som et spark til Beat for Beat, men vi har også sett Beat for Beat og selv om det muligens ikke var tilsiktet fra Almås’ side, så kan vi flire gjenkjennende for hvor mange ganger har ikke vi kjent igjen sangen før deltakerne har gjort det? Vi kunne like gjerne vært med i programmet for vi kan og vet jo vel mye. Et annet eks er en metaeffekt under vignetten der vi ser Anne-Kath som ligger henslengt i en sofa, hun trykker på tv-kontrollen og hun ser på en liten tv der bla annet hun selv er på skjermen. Jon Almås henvender seg ofte også rett til kamera, dvs til oss hjemme i stuen.
Det er mange måter å prøve å holde seerne på kanalen, og et kritisk tidspunkt på at seerne skal zappe videre til andre kanaler, er i overgangen mellom to programmer. Nrk har som eneste kanal tradisjonstro lenge holdt seg til hallodamen som presenterer programmene mellom hver sending. I den senere tid har Nrk fulgt TV2’s løsning med programavslutning og presentasjon og prøver å holde seerne på kanalen ved å introdusere påfølgende programmer nederst i bildet samtidig som rulleteksten går. Stemmen til tv-vertinnen kommer også inn og presenterer det neste programmet og evnt de som kommer senere på kvelden. Programflaten binder fjernsynet og det sosiale sammen og har en relativt stabil form på tvers av landegrenser. Dette kan settes i sammenheng med det Rick Altman tar opp i sin artikkel Television sound (I: Horace Newcomb (ed) Televisoin: The critical View, 4th. Edition. Oxford UP: New York, s.566-584) der han beskriver fenomenet ”flow” i amerikansk fjernsyn på 80 – tallet. Flow er at de ulike sekvensene i fjernsynet flyter over i hverandre og skaper en flyt – flow – hele sendingen med film, reklame etc blir en sammenhengende enhet som om de kommenterer hverandre. Tv-sendingen blir som en kolasj som samler seg til en større enhet. Han trekker paralleller mellom tv-kulturens flow og hjemmesfærens rytme, der lydsporet forbinder sammenhengen mellom dem. En funksjon her er det Altman kaller ”italicizing” som går ut på fremheving/verbalisering av teksten. Lyden tiltrekker seg oppmerksomheten og fremhever noe som en pekepinn på noe vi har ventet på (som kursiv tekst i et brev). Lyden forteller oss hva som er viktig og prøver å holde oss på kanalen, og om vi evnt er et annet sted enn foran tv’en så vil den auditive pekepinn søke å trekke oss mot fjernsynet. Det spesielle med fjernsyn som medie er at det er forbigående og flyktig. Det sendes der og da og etterpå er det borte, i motsetning til film og bøker som er mer tilgjengelig. Derfor må vi holde oss ved tv'en om det er noe vi ikke vil gå glipp av, og det er det som er hovedpolitikken til de ulike kanalene, å holde seerne på sin egen kanal.
Nrk har sine faste programmer som er svært populære; den såkalte Gullrekken som består av Nytt på Nytt, Beat for Beat og Først & Sist. TV-kanalene må hele tiden fornye seg og samtidig vil de gjerne holde på programmer som er populære.
TV-bransjen er kjent for å satse på kjente merkevarer og iflg Hans Hjellemo i bransjebladet Kampanje er Nrk også blitt mer opptatt av dette. Derfor vil nok Gullrekken til Nrk fortsette sålenge den har et høyt seerantall.
Medieviter Alex Iversen sier at man forandrer ikke på et vinnerlag og derfor vil ikke TV-kanalene tenke nytt før et populært program er på bunnen av ratingen. At noen programmer er veldig populære viser at mennesker er vanedyr, og Iversen påpeker at Gullrekkens suksess har med å gjøre at den er blitt en del av helgeritualet og at det er en trygghet i det at det samme skjer til samme tidspunkt på TV. Fjernsynet er et medium som skaper stabilitet i hverdagen og er derfor med på å sette premisser for dagliglivet. Feks at en spiser middag før barnetv, at en ser nyheter til kaffen eller at potetgull m dip og brus er klart og alle husplikter er ferdige før Nytt på Nytt begynner på fredagskvelden.
Nrk vil gjerne fremstå som en kanal for alle og helst med litt pedagogisk nytte, og da spesielt i programmer som barn og unge også ser på. Denne politikken er blitt litt mindre streng i de senere år pga konkurransen fra de andre kanalene. Før beskyttet man rettighetene til programmer, nå selges programkonsepter nesten som en hvilken som helst annen vare. De mest populære formatene blir videreutviklet internt i den enkelte kanal, og det dukker også opp hybridformater som feks Nytt på Nytt. Flere TV-kanaler benytter de samme formatene, men ikke alle har like mye suksess. Det har å gjøre med faktorer som innhold, uttrykk, plass i programskjema, konkurrerende sendinger på andre kanaler og kanalens evne til å holde på seere i feks reklamepauser, rulletekster ol, og ikke minst rammebetingelser som gjør at noen produksjoner kan hente inn den dyktigste staben både når det gjelder det tekniske og det etiske.
Nrk har en stor fordel med å være en reklamefri kanal, men har også et stort press iom at det er en statskanal og må forsvare TVlisensen som blir innkrevd. Når Nrk da får produsert solide suksesser som bla programmene i Gullrekken, så har de sikret seg godt for en stund. Det spørs da om Nrk tenker langsiktig og ikke minst tørre å være nyskapende i hva de måtte risikere av tapte seere og prestisje. Det var nok lettere før når Nrk hadde monopol og de friere kunne drive med bla eksprimenterende fjernsyn. Hvor mange barn ble ikke skremt av Pompel og Pilt og den skumle vaktmesteren, og hvor mye glede hadde folk egentlig av fjernsynsteateret? På den annen side var både U og ikke minst Pelle Parafins Bøljeband høydepunkter hos mange ungdommer på 80-tallet. Både programpolitisk og på institusjonsnivå har Nrk i sine monopolår prøvd å ha en viss pedagogisk vinkling i hva kanalen står for, men den siden av fjernsynet er visst blitt like dynamisk som utviklingen av de ulike sjangre. Den blir mye styrt av de kulturelle, historiske og sosiale koder i samfunnet. Det blir spennende og se om Nrk har utviklet nye satsingsområder eller har nye ideèr til fjernsyn som fortsatt kan holde på seere når den gode Gullrekken begynner å synke nedover på ratingen. Nytt på Nytt som varemerke er foreløpig solid, og både Almås, Hærland og Nærum ville kunne fungere godt også i andre fjernsynskonsepter. Men TV-personligheter lever ikke evig, det bare virker sånn!

16. august 2006 01:35 · publisert i film og fjernsyn

RSS Kommentarer