Requiem for a dream

Postet av busybee

Forberedelse til eksamen der "Requiem for a dream" var satt opp til eksamen.

Introen til filmen begynner med presentasjon av Harry og moren. Moren gir allerede da uttrykk for å være litt ensom i sin egen verden, hun snakker til sin avdøde ektemann og forsikrer seg selv om at alt er bra.

Requiem for a dream

Introen til filmen begynner med presentasjon av Harry og moren. Moren gir allerede da uttrykk for å være litt ensom i sin egen verden, hun snakker til sin avdøde ektemann og forsikrer seg selv om at alt er bra. Bildet som er delt i to dimensjoner ved å introdusere karakterene i to ulike bilder samtidig, ber oss om å interessere oss like mye for moren som for Harry.
Musikkens hovedtema blir presentert første gangen her, men gir foreløpig ikke den illevarslende følelsen som vi senere ute i filmen får når vi hører den. Harrys venn Tyron venter på ham i trappen og vi blir presentert for nabodamene der de sitter og soler seg utenfor husblokken.
Musikken følger guttene der de dytter tv’en den lange veien mot pantelåneren. Den er et ganske intens lydspor som pløyer seg inn bevisstheten hos tilskueren.

Mise en scenè og lyd jobber tett sammen og formidler det meste av kommunikasjon mellom film og tilskuer. Dette er en visuell og auditiv film, det verbale språket har liten betydning for handlingen og vår forståelse og tolkning av karakterene.
Filmens mest fantastiske eksempel på det er monologen til Sara på kjøkkenet da Harry er på besøk og oppdager at moren er på speed. Ellen Burstyns tolkning av Sara gir ordene den dybde og intensitet vi opplever pga skuespillerens tolkning av et ensomt menneske som begynner å vippe inn i amfetaminens irrasjonelle verden. Den mimikkens verden som her presenteres gir oss troverdige og sterke uttrykk som vi ikke visste fantes en gang, uttrykk som ord aldri ville kunnet gi oss. Både diegetiske og ikke diegestiske lydeffekter underbygger tolkningen, samt at kameraets langsomme zooming inn til close up av Saras ansikt gir oss tid til virkelig å synke inn i og nærmest delta i denne personens mentale tilstand. Det er forholdsvis lange tagninger av Sara, men innklippene fra closeup og ut til halvtotal gir oss litt rom til å puste og fordøye underveis. For dette er intenst og klipp og kameraføring må være veldig godt balansert for at det skal funke, og det gjør det absolutt.
Vi får tidlig presentert avhengingheten som tema :
Morens ansikt når hun setter seg i tv-stolen og en blir klippet til ekstreme closeup på fjernkontrollens knapper og den diegetiske klikkelyden dominerer lydbildet. Lengre bak i lydbildet høres en pulserende dunking som prøver å varsle oss om noe, men som tema musikken er den ennå ikke ferdig forankret hos oss.
Måten hun stryker hendene sine over sjokoladebitene og nytelsen av dem mens hun ser på tv illustrerer avhengighet forbundet med nytelse og glede. Også her ligger dunkingen og pulsèrer som en litt truende livsrytme bak den diegetiske lyden.
Filmen tematiserer over hvordan vi alle kan gå til helvete ved å bli fanget av en el annen form for avhengighet. Karakterene går til helvete på ulike måter dog knyttet til dopbruk, men det har det utspring i det grunnleggende menneskelige behovet ved å høre til et sted og det å få være synlig. Sara vil være ”noen” og bli lagt merke til, hun får den beste plassen i solen og hun skal få komme på tv. Marion vil være m Harry for hos ham får hun leke og blir elsket for sin person. Harry vil også være noen og vil åpne butikk m Marion, han har ideèr om hvordan de skal få det i fremtiden. Tyron vil ikke renne rundt i gaten i dritt og med snørr i nesen, han sier han vil ha respekt, og senere kommer det fram at han savner sin mor.

Samtidig møter vi her også det amerikanske samfunnets verdier som befinner på baksiden av medaljen, feks TV-kulturen; den bestemmer riktignok ikke hvordan vi skal tenke men ofte hva vi skal tenke på.
Ifølge Screentheory er tvmediet en manipulerende makt som styrer hva vi får av informasjon, nærmest som et propagandaapparat. Filmene ble sett på ifht deres kapasitet til å plassere tilskueren i en viss forståelse, nærmest et rent semiotisk/ideologikritisk perspektiv. Teorien kan ha til dels rett i at tv styrer hvilken informasjon vi skal tenke på, men tar ikke høyde for at vi er aktivt tolkende vesener. Og at vår egen forståelseshoriont er med på å prege vår tolkning av teksten.
Hvordan vi som tilskuere mottar informasjonen og tolker den er et mer kognitivt interessefelt og i motsetning til Screentheory har for eksempel Cultural Studies vært mer opptatt av å se på prosessene som lagde filmen, hvorfor den ble som den ble og ikke filmen i seg selv. For eksempel faktorer som kjønnsroller, normer i samfunnet, gjeldende verdinormer og lignende.


Avsender – tekst - tolker

Det er karakterene som driver handlingen fremover selv om de ulike karakterene alle har et mål. Moren vil på tv og ungdommene vil tjene penger på dop for å få et bedre liv enn det de har. Det er ikke selve handlingen i filmen som gir oss opplevelser, men mise en scenè, lydbillede og den utrolig spennende klippingen. Det er der historiene blir fortalt og de kommer til uttrykk gjennom en intens mental subjektivitet som vises i dialogene og monologene til karakterene.
Historiene er usentimentalt skildret og ingen pekefinger rister oss oppunder nesen og sier ; ”Se! Slik kan det gå når en bruker narkotika”. Tvert imot, vi får ta del i både gleden og smerten ved å bruke bruke dop. Gleden ved hvor enkelt og deilig det kan være å føle lykke og vellykkethet ved å innta noen kjemiske stoffer, og smerten ved hvor lett det er å falle og hvor dypt man egentlig kan falle.
Oppturen i filmens begynnelse blir uttrykt gjennom for eksempel friske farger. Lyset i leiligheten til Marion er skinnende og varmt, det er sollys. Huden til karakterene er frisk og de har skinnende hvite tenner. De går i klær med farger og mønstre og gresset er friskt og grønt. Det er vår og sommer, karakterene ler, og kort sagt ; solen skinner. Vi får kjærlighetserklæringer og elskovsscener med harmoniske farger. Bildet snurrer rundt med klokken, verden går fremover. Huden er fremdeles myk og der er håp.
Det er mulig noen kan synes denne første delen av filmen varer litt lenge med tilsynelatende lite handling, men lydbildet gir oss hele tiden varsler og informasjon som suger oss med i historiene. Lyden bygger opp en underliggende uro som ikke lar oss slappe av eller kjede oss. Requien for a dream er som en musikalsk komposisjon, der de frenetiske innklippene av pilleknaskingen til Sara og dopinntaket til ungdommene blir som hurtige satser i en symfoni.

Filmen bruker flere retoriske virkemidler både på lyd og bildesiden, men også vha humor og ironi. Feks i alle de eldre damenes mimikk og fakter. Det er overdrevent veiving m armer og barnlig fremstilt i deres enkelhet. Det gir en viss komikk. Dette er også brukt i mer absurde scener, feks

Skal man se på den symptomale mening i filmen kan en finne mange temaer. Noen av dem er nok tilsiktet av filmskaperen, men det er vanskelig å vite akkurat hvilke som ikke er det. For eksempel at Marion som den siste endelige og dypeste fornedrelse suger en neger for å få stoffet kroppen vil ha. Hvorfor er akkurat en neger det verste? Fordi hun er hvit? Og hvorfor er pleierene på sykehuset negere mens overlegen er hvit? Og pleieren som gir Sara den første sprøyten er en fyldig negresse som er ganske infantilt fremstilt der geipen henger m tungen halveis ute mens hun setter sprøyten. Etterpå går hun bort med tunge lydhøre skritt, det er Saras egen subjektive oppfatning av lyden vi hører, men kan også symbolisere helsevesenet som en tung og mektig, litt retardert institusjon.
Jeg vil ikke peke på rasisme her, det ville være å overdrive men hvorfor er de valgene blitt gjort? På en annen side, pleieren hos Harry i slutten av filmen er en mild god asiat som uttrykker håp og omsorg, er hun et ikon for buddha? Sier det noe om filmskaperens livsfilosofi? Dessuten blir sørstatspolitiet fremstilt som rasister og samtidig latterliggjort ved sin unødvendige maktutøvelse over fangene, samt deres manglende respekt for individet. Dette kan også gjenspeile seg på fengselsvesenet som helhet som instutisjon.
Flere steder viser filmen kritikk til ulike institusjoner i samfunnet, ulike maktovergrep er grotesk beskrevet. For eksempel legen som uten hemninger eller menneskelig omsorg gir Sara amfetamin kamuflert som slankepiller. Eller tv-selskapet som først kalte Sara en vinner, ser på henne med en blanding av forskrekkelse og medlidenhet og siden bare avskriver seg enhver befatning med henne ved å overlate henne til vakter som fører henne bort. Langt bort fra dem som førte henne på første vei ut i galskapen. Det handler om hvordan samfunnet unnlater å fange opp mennesker som er i faresonen for å gli ut av det som kan være samfunnets trygge rammer. Og når de endelig blir fanget opp blir de straffet for å ha klart å synke så dypt ned som det trengs å synke for å bli fanget opp. Det er samfunnets motstridende rolle som både omsorgsgiver og overgriper.
Helsevesenets omsorggivende og overgripende rolle ovenfor Sara illustreres ved at sykehuset tross alt prøver å få henne frisk, men at det skal skje på deres premisser. Et annet tema er de ”vellykkedes” avskrivelse av mennesker i nød. For eksempel hvordan Marions foreldre avskriver henne fordi hun ikke følger opp deres krav og normer.
I orgiet hos dopnegeren er det hvite dressmenn som kjøper sexshow hos jentene. Hvit overklasse og overmakt, der Marion selv kommer fra. Det er hennes egne som fornedrer henne og putter penger i munnen på henne. Dette signaliserer hun tidlig i filmen i en scene der hun sier at det eneste foreldrene noensinne har gitt henne er penger. Egentlig ville hun ha noe helt annet av dem, kjærlighet, og det er vel en eller annen form for kjærlighet alle karakterene i filmen er ute etter å finne. Kjærligheten som ligger i det å være til for noen og at noen er til for deg. Det er et universelt tema og spesielt knyttet til tryggheten i barndommen. I de siste scener i filmen ser vi hvordan hovedkarakterene blir bundet sammen i skjebnen ved at de alle krøller seg inn i fosterstilling.
Filmen har både en lukket slutt og en åpen slutt. Den er lukket fordi karakterene befinner seg på bunnen av seg selv, og er tilsynelatende verken i stand til eller villige til å komme seg opp igjen til et annet liv. Dette kan være illustrert ved at foster stillingen legges mot venstre, mot tiden, altså feil vei.
På en annen side kan det å gå tilbake til begynnelsen indikere at en kan starte på nytt. At man får et nytt forsøk. Vanligvis får en jo ikke det, men i Harrys tilfelle kan det være underbygget ved at hans avsagde arm peker mot høyre. Og iflg ham selv fikk han kun stoffet inn dit i den delen som nå er ganske utilgjengelig. Men om en skal tolke så fantasifullt åpner det for en rekke andre tolkninger, så det får være et åpent spørsmål.

Kilde

  • Trude

30. august 2006 09:46 (sist oppdatert: 30. august 2006 09:46) · publisert i film og fjernsyn

Kommentarer (145 skjulte)